«Jeg følte meg som den nye Grete Waitz, mens jeg egentlig var på vei til å bli staven til Oddvar Brå.»

Jeg har i mange av blogg-postene mine mast om viktigheten av både gode sko, fornuftig teknikk og avpasset progresjon. Grunnen til det var at jeg ganske nylig fikk lov til å løpe igjen etter å ha brent meg kraftig på teknikk og progresjon før jul.

I fjor hadde jeg utrolig god progresjon. Hastigheten per kilometer var økende, og kondisjonen ble sterkere.  Kiloene raste raskere en det jeg kunne si ”dobbelkaffelatte” på Starbucks, og jeg var både stolt og fornøyd. Hovmod står dog ofte for fall.
For jeg bestemte meg for å øke intensiteten og løpe mye mer i oppoverbakke. Jeg følte meg som den nye Grete Waitz, mens jeg egentlig var på vei til å bli staven til Oddvar Brå. For etter noen måneder med dette så sa kneet ”du har metaforisk brukket kneet ditt”.

Det startet med mild ubehag i nedoverbakker, som jeg kunne overleve, men etterhvert som dagene gikk ble smerten så intenst at jeg ikke greide å løpe mer en 3 km, der jeg før greide 15 km.

Det jeg hadde fått var den famøse og veldig intuitivt navngitte løperkneet, også kjent som langdistansekne. For hva skal du med fantasi når du skal gi ting kallenavn.

Det oppstår blant annet når du belaster kneet kraftig samtidig som du løper langt og ensformig i skrå bakker.
Etter hvert blir slimposen du har på yttersiden av kneet betent og du får smerter når du løper.
Er du særlig fasinert kan du besøke Norsk Helseinformatikk sine sider for å lese mer: http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/muskel-skjelett/langdistansekne-2719.html

For min del medførte det fullstendig løpenekt i en måned, legebesøk og MR- og røntgenundersøkelse.
Etter å ha konstatert at det var skader der, ble det også dyre timer hos fysioterapeut. Dyre fordi ventelisten var på tre måneder, og jeg gjerne ville starte med å fikse problemet med en gang, så jeg måtte punge ut.

Det jeg fikk beskjed om var at det var viktig å variere ruten jeg tok og at jeg måtte forbedre løpeteknikken litt. I tillegg måtte jeg ha rolig progresjon med maks 10 % belastningsøkning samlet per uke.  Hadde jeg gjort det fra starten, ble jeg fortalt, hadde jeg nok unngått skaden jeg fikk. Det jeg hadde gjort riktig var dog å ha gode sko, så jeg slapp at skaden kom raskere og verre en det den gjorde.

Det bitreste med det hele var dessverre at all progresjonen min hadde fordunst til intet, og at jeg for seks uker siden måtte starte fra null igjen. Jeg kommer meg sakte, men sikkert tilbake, men det tar tid.  I den første perioden har jeg tatt det så rolig som jeg kan, så får vi se hvor rask jeg kommer meg tilbake til samme form. Planene mine er enda på plass, men ved å være dumdristig og for utålmodig greide jeg å gjøre målet vanskeligere å oppnå.

Så lær av mine feil. Ta det med ro, gjør det riktig og varier. På den måten kommer du i mål.